Ølhallen (Etablert 29. februar 1928)

Du har ikke vært i Tromsø
dersom du ikke har besøkt Ølhallen!

Da direktør Lauritz Bredrup den 30. september 1927 ennå en gang søkte om å få åpne et lokale, hvor folk kunne få nyte sitt øl på en anstendig måte, ante han ikke at Ølhallen i Tromsø skulle bli en av Tromsøs største turistattraksjoner.

Allerede i 1924, før saken var oppe første gang, hadde Bredrup personlig oppsøkt alle 52 bystyremedlemmene og fremholdt hvor meget bedre forhold det ville bli hvis ølet ble drukket inne under kontroll, i stedet for ulike steder rundt om i Tromsø. Og at det ofte ble tilsatt "denna" (denaturert sprit), ulike medisiner som man fikk kjøpe på apoteket og ikke minst hårvann. Hårvann uten fett var en meget ettertraktet vare og førsteplassen ble inntatt av et middel kalt "Salicylhårvand".

Dessverre hadde han ikke særlig hell med søknaden - det var alt for mange avholdsfolk i bystyret. Forholdene i byen ble ikke bedre og Bredrup arbeidet utrettelig for å få opparbeidet en opinion mot bystyrets avslag.
I 1927 gjentok han runden til alle medlemmene og sendte på ny en søknad. I sin søknad om bevilling anførte han "den drikketrafikken som i årevis har foregått på Sørsjeteen og langs Nerstranden".

INNREDNING
Plasseringen av Ølhallen var allerede gitt i bevillingssøknaden. Den nordøstre del av kjelleren i kontorbygningen som tidligere hadde vært en av ølkjellerne, skulle benyttes til dette. Lokalet var meget spartansk innredet. I den søndre enden av lokalet var selve utskjenkingen. Bordene var ca 80 x 80 cm i firkant, omgitt av helt vanlige fabrikklagde kjøkkenstoler som hadde kostet kr 1,25 pr stk. I nordre del av lokalet brukte man utrangerte heleankre (små tretønner på 42 ltr. som man hadde benyttet til transport av øl til kunder). Til krakker ble mindre halvanker (21 ltr.) brukt. Disse måtte man snart skifte ut da det hendte at når noen ble riktig opphisset, kastet man halvankre i hodet på hverandre.

ANSIKTSLØFTINGER
Ølhallen har i årenes løp gjennomgått flere mindre ansiktsløftninger, men bare tre større. Den første forbedringen ble gjort i midten av trettiårene. Da tok man i bruk også den vestre delen av kjelleren og flyttet tappeanlegget helt til nordvegen. Her innredet man også et eget rom til ølfatene og et lokale til seidelvask.
Neste forbedring ble gjort i 1949-50. Det hadde tidligere vært lavt under taket og en forferdelig dårlig luft. En blanding av "karva blad", stram pumpeluft fra motorene på fiskebåtene og ofte en uutholdelig sterk lukt av gammel fisk. Ja, det hendte faktisk at lokalet nærmest var helt tåkelagt og sikten ikke mer enn to til tre meter. Derfor ble gulvet senket ca 60 cm og fliselagt slik at renholdet kunne gjøres lettere og bedre. Man monterte også to store varmluftsvifter som sugde inn frisk uteluft. Selve innredningen ble helt fornyet med sofaer langs veggene. Både sofaene og stolene ble trukket med okselær. Etter datidens forhold var Ølhallen blitt skikkelig fin.

ANDRE FORANDRINGER
Den store forbedringen ble gjort i 1970-71. Den skjedde både mot sør og vest og delvis under gårdsplassen mellom de ulike fabrikkbygninger. På nytt monterte man et større ventilasjonsanlegg og nytt kjølerom for ølet. Avkjølte ølledninger ble også lagt helt frem til tappesøylene som nu ble flyttet til vestre del av lokalet. Og det kanskje viktigste; eget dametoalett!!!
Utpå nittitallet forlot man et prinsipp man hadde hatt helt fra åpningen: det at "bestyreren" satt i kassen og allerede før du fikk kjøpt første halvliteren kunne vurdere om alder og edruelighet tilsa at du kunne få kjøpe ditt øl. Man monterte datastyrte kasseapparat med målere ved hvert tappetårn. Ingen kunne lengre klage på at de fikk for lite, og ingen kunne få litt ekstra om de var aldri så god venn med ekspeditøren på innsiden av disken.
I julehelgen 1997 monterte man nok en gang helt nytt ventilasjonsutstyr som skulle kunne fungere så kraftig at de uten videre skal kunne løfte parykker som ikke er tapet godt fast.

DISIPLIN OG ORDEN
Magnus Karlsen var tidligere styrmann helt fra seilskutenes tid. Han var en myndig og kraftig kar som hadde stor respekt og det var nødvendig som vert på Ølhallen. Kollega Olav Andreassen var nok den som ble best kjent. Med mer enn femti års tjeneste på Ølhallen, ble han en institusjon i institusjonen.
Alle hadde stor respekt for Olav. Allerede fra første åpningsdag var kontrollen streng. Det var helt nødvendig med den motstanden det hadde vært i byens styrende organer. Man måtte kunne overbevise myndighetene om at skjenkeretten på Ølhallen kunne gjøre slutt på den uheldige og ukontrollerte drikkingen av alle mer eller mindre tvilsomme drikkevarer rundt på kaier, brygger, diverse løkker og ikke minst Sørsjeteen.
Ganske hurtig laget betjeningen sine egne straffebestemmelser overfor de som ikke fulgte det svært strenge reglementet. Det hendte jo at en og annen gjest protesterte kraftig når han ble nektet ytterligere servering. Men betjeningen sto på sitt og ba ham forsvinne. Gikk han så ikke godvillig, ble han regelrett kastet ut gjennom døren. Betjeningen hadde en meget god hukommelse og gjenkjente straks den vrangvillige kunden når han senere, kanskje etter flere måneder, senere pen og pyntelig kom for å få seg en seidel.

NEKTET ADGANG
Alt etter graden av hans forseelse, kunne han slippe med en streng advarsel om at ingen gjentagelse ville bli tolerert, eller at han fikk beskjed om at han var nektet adgang fra tre til tolv måneder. I tillegg var det ofte en bestemmelse som gikk ut på at "kroverten personlig" (innehaveren av skjenkeretten, dvs adm direktør) skulle avgjøre om han fikk tillatelse til adgang. Bestemmelsene gikk som en løpeild gjennom byen og forholdene på Ølhallen ble helt eksemplariske.

PERSONLIG TRAGEDIE
Det å bli utestengt fra Ølhallen var som å melde seg ut av samfunnet. To kjenninger kunne møtes ute på byen, kanskje hadde de tidligere vært sammen på fangst på Svalbard eller Ishavet, overvintret eller på fiske i Finnmark, Lofoten eller fjerne farvann. Ofte kunne det da bli foreslått at de skulle ta seg en tur på Ølhallen og få seg en god prat. Var så en av dem nektet adgang, da var det ekstra ille. Mannfolkprat over en kaffekopp på Kaffistova, det gikk liksom ikke an. Ja, mange følte nok det å bli nektet adgang som det å få lus. Mange forsøkte alt mulig for å få adgang igjen.

TILGIVELSE
Tidligere adm dir Reinhold Bredrup fortalte at han ofte ble oppringt fra sentralbordet om at den og den ville snakke med ham om noe med "Hallen". Når disse så kom inn på hans kontor ba de gjerne om tilgivelse: "Sjæf, kan ikkje du legge inn et godt ord førr mæ, så æ kan komme inn på Hallen. Æ inrømme at æ datt utaførr, men du kain tru det skjær, det skal aldri mer skje"! Bredrups lovte å forelegge dette for Ølhallens "forstander" som etterhvert ble Olavs tittel, og at han senere ville få beskjed. Med "gjør no ka du kain, sjæf", gikk de så ut. Bredrup ringte så Olav for å høre hans mening. Da kunne det hende at Olav svarte: "Ja, han har vært nekta så lenge at vi kan ta han inn på prøve". Eller han sa: "Nei, han har vi hatt så mye fandenskap med, at han vil æ ikkje se". Og Bredrups svar var alltid: "Ja, det er du som bestemmer, så det er i orden fra min side".

FORTELLEREVNER
Ølhallen ble snart det populære møtestedet i Tromsø og kjemisk fritt for kvinnfolkmas. Dette gjorde at fortellerkunsten utviklet seg raskt på ølhallen. Mange diktet opp opplevelseshistorier som ofte langt overgikk virkeligheten. Og mange hadde fortellerevner som ville overgått de fleste du kan møte i dag, og flere av dem var svært smarte og beregnende. Som en ekte såpeserie ble det ofte fortalt sammenhengende historier med naturlig avsluttede avsnitt. Så ventet fortelleren for å se om en eller annen ville kjøpe og spandere en øl på ham. I så fall fortsatte til neste avsnitt var ferdig. Spanderte ingen øl, så stoppet den historien for den dagen. Fortsettelsen, hvor ny spenning allerede var antydet, ble kanskje fortalt først neste dag. Mest kjent ble kanskje den legendariske Henry Rudi som tilbragte mange dager av sin pensjonstid på Ølhallen.

DAMENE KOMMER
Et sted hvor "folk kan sitte inne og drikke og nyte sitt øl under kontroll" ble Ølhallen snart. Men dette med "folk" var nok ikke ment på den måten vi bruker uttrykket i dag. Kvinner var helt utenkelig på gamle dagers Ølhall. Ølhallen ble nesten et "hellig" sted. Et sted hvor du ikke lot deg forstyrre verken av butikk eller kjerring. Hadde man først gått inn på Ølhallen måtte man få nyte sitt øl. Selvsagt dukket det opp presserende ærender hvor man måtte ha en underskrift, et ord eller en mynt fra en Ølhallbesøkende, men da fikk fruentimmerne pent ta oppstilling utenfor Ølhallen og så vente til en ny besøkende kom for å gå inn. Da kunne man sende beskjed til "han Amandus om at kjerringa måtte ha penger for å betale han Knudsen fra forrige uke", eller annet. Så måtte man bare håpe at han Amandus kunne ta seg en tur ut.
Det var en uskreven lov fra starten om at kvinner ikke hadde adgang til dette stedet. Det hendte nok at en eller annen nysgjerrig kvinne stakk hodet innenfor døren, men de blikkene hun omgående fikk fra det mannlige klientellet levnet ingen tvil om at her gjaldt det å trekke seg tilbake raskt.
Ved moderniseringen i 1970-71 var man nødt til å gjøre noe, men Ølhallens mannlige klientell ville ikke høre snakk om noe dametoalett. Det ville for alltid ødelegge Ølhallen som fristed hevdet mange. Men ledelsen fant på råd; man bygget et helt nytt herretoalett, det hadde ingen noe imot. Og så, når det var vel mottatt lot damene få det gamle herretoalettet. - Og det har de fortsatt i dag. Mange var nok fortsatt skeptiske til dette tiltaket, men besøkene økte betydelig, så Ølhallen fikk en ny renessanse.

LYSLØYPA
Ølhallen ble starten på "lysløypa" som etterhvert ble kjent over hele Norge. Utallige har startet runden på byen nettopp på Ølhallen. Og på fredagene møtes alle på Hallen og gjorde nødvendige avtaler for kvelden og helgen. Køene på yttersida ble lengre og lengre, og selv på vinteren kunne man finne seg i å stå i kø om man skulle berge helga.

Tekst: Terje Johansen.
Kilder: Ytreberg: Tromsø bys historie.
Johs Sanner: Mack Bryggeri.
Reinhold Bredrup: Notat om Ølhallen.

Tilbake

Send lenke til en venn?